Overlander inn Mosambik. Et land som grenser til 5 naboland Sør-Afrika tot Tanzania. Med en kystlinje på cirka 2500 kilometer ved Det indiske hav. Mange laguner og øygrupper med hvite strender gjør kystlinjen til et interessant turistmål. Vi ønsker å utnytte mulighetene kysten gir, men også absolutt gå dypere inn i landet for å bli kjent med befolkningen og deres skikker. Som du er vant til fra oss, starter du først med å se videoen.
Mosambik ble kolonisert av portugiserne allerede på 16-tallet. Det var et viktig land for elfenben, gull og senere slaver. Mye senere, i 1964, begynte kampen for uavhengighet. I 1975 vant urbefolkningen og Mosambik ble et selvstendig land.
Nylig, i oktober 2024, fant valg sted, ikke uten kamp. En rekke demonstranter ble drept. Opposisjonen mistillit til utfallet.
Videre er opprørere aktive, spesielt i den nordlige delen av Mosambik, og der er det ikke helt trygt. I tillegg står landet overfor utbredt fattigdom og korrupsjon.
Språket som snakkes her er hovedsakelig portugisisk og valutaen heter Metical. 100 metical = € 1,50
Grenseovergangen
Ved grenseovergangen til Ressano Garcia legger vi merke til den enorme køen av lastebiler. De fleste malmbiler på vei til Mosambik. Men de kan tydeligvis ikke komme inn. Ved selve grensen er alt vennlig og lettvint. Vi kan raskt ordne alle nødvendige papirer og stempler. Men så ved siste sjekkpunkt forteller en toller at vi ikke kan passere før klokken 16.00. Veien til hovedstaden Maputo er angivelig sperret.
Vi kan like gjerne gå tilbake til Sør-Afrika og vente til klokken 16.00. I mellomtiden oppdager vi at de stengte veiene fortsatt er knyttet til valgresultatet i oktober. Opposisjonen bestrider valgresultatet og det har resultert i en del uro her og der.
Vi stempler inngangsbilletten vår igjen i Sør-Afrika og tilbringer tiden på den sørafrikanske siden av grensen på en kafé med klimaanlegg (45 grader utenfor). Vi gjør et nytt forsøk klokken 16.00.
Vi stempler ut igjen ved det sørafrikanske tollen. Og klokken 17.00 kan vi gå inn i Mosambik sammen med en rekke drosjer og varebiler. Den ellers fredelige veistengingen er en vanlig protestaksjon fra demonstranter. Vi møter bare noen få plystrede, flaggbærende unger og noen ulmende bål.
Maput
Vi overnatter i en B&B i en forstad til Maputo. Etter all den varmen i Krugerparken, gleder vi oss til en natts søvn i klimaanlegg. Den ekstremt vennlige eieren av B&B, Henrique, forteller oss entusiastisk alt om Mosambik. Om interessante steder men også om den politiske situasjonen og veisperringene som pågår nå.
Om kvelden går vi til en restaurant og ser at fattige hus og større, moderne hus ligger samlet i ett nabolag. Veiene er sandete og støvete. Den lille biten av asfalten vi ser er kjørt over. Folkene på gaten legger nesten ikke merke til oss og vi merker at vi etter 48 timer ikke har sett en eneste hvit person.
Neste morgen drar vi, etter at Henrique har sjekket at ruten vi vil ta er trygg og uten veisperringer. Han foreslår oss en annen rute fordi en del av den er stengt av demonstranter.
Vi tar også en titt på den enorme broen (den lengste hengebroen i Afrika) som forbinder Maputo med Katembe-distriktet. Den 3 kilometer lange broen ble åpnet i 2018 og ble bygget og finansiert av kineserne.
Deretter forlater vi byen via N1, en trafikkert vei hvor du vil bli overrasket over severdighetene. Selgere til venstre og høyre, markedsboder, mye folk og trafikk. Et kaotisk rot som minner oss om vestafrikanske byer.
Til kysten
N1 er også hovedferdselsåren mot nord. Vi vil bruke denne veien igjen i fremtiden. Men nå tar vi flere svinger østover, en bred kyststripe. Grusveiene her er utfordrende, ofte bare tilgjengelig med 4x4. Landskapet her er vakkert, uberørt og noen ganger avsidesliggende. Vi passerer mye sukkerrør, lunder, laguner og landsbyer. Langs kysten av Det indiske hav ser vi et bredt sanddyneområde.
Strendene er hvite, uendelige og helt øde. Vannet er krystallklart. Men her og der finner du et feriested som ofte også har noen få campingplasser. Det er et populært ferieområde for hvite sørafrikanere.
vill camping
Vill camping er vår preferanse - hvis mulig. Men i Sør-Afrika var det (for) lite av dette. Prøver å ta den opp igjen her. Vi finner et usedvanlig vakkert sted på en lagune. Det er en bekk med krystallklart vann, som slynger seg gjennom sivet og deretter renner ut i lagunen. Campingvognen passer akkurat på kanten av den. Vi stuper faktisk rett i bekken fra bobilen.
Vannet er fantastisk varmt og senere dukker det opp fire smågutter som viser oss veien gjennom sivet. Som belønning gir vi dem en kake og en boks med cola, og vi har umiddelbart fire nye venner.
Litt senere stopper en bil med en sørafrikaner. Etter en kort samtale inviterer han oss til svømmebassenget sitt i feriehuset hans litt lenger unna. Sammen med familien hans drikker vi en øl i bassenget. Så heldige vi er igjen!
Videre langs østkysten
Østkysten er kjent for sitt fantastiske blå, krystallklare vann og endeløse hvite og ofte øde strender. Her og der ser du et feriested og noen ganger til og med en landsby som i stor grad er bygget på turisme. Ofte drevet av hvite sørafrikanere med lokale innbyggere som ansatte. Sørafrikanere utgjør faktisk den største målgruppen. De har ikke mindre enn 4 uker ferie rundt jul og nyttår. Og de tilbringer dem ofte på den mosambikanske kysten. Men ikke i år. Uroen etter valgresultatet er fortsatt til å ta og føle på her. Folk venter på 23. desember, datoen da valgresultatet offisielt offentliggjøres.
Sør-afrikanere er ikke beroliget og derfor finner vi en kyst med her og der store luksusresorter/dykkerskoler/gateselgere og andre butikker hvor bokstavelig talt ingen kan sees. Det minner meg om COVID-perioden. Et trist syn! Så vi ankom Praia da Barra, et turiststed som burde vært travelt nå...ikke en eneste feriegjester i sikte.
Cor er til og med så heldig å være den eneste dykkeren på en dykkerskole to ganger.
Dykking og snorkling
Cor-dykk og Grietje snorkler. Og det er ingen straff her langs kysten av Det indiske hav. Vannet er godt og varmt og vanligvis krystallklart. Som dykker ser du bare litt mer fordi du går dypere, men du kan også komme nærmere alt det vakre.
Vi dykker og snorkler på to steder i nærheten av Tofo og Zavora. Det er veldig stille på begge dykkerskolene. Vi kan dykke allerede neste dag. Vi går ut på havet fra stranden. Båten skyves på vannet fra en tilhenger av en traktor. De fleste (korall)revene ligger noen få kilometer ut i havet.
Så la oss seile en stund. Men det er verdt det, når Cor dykker ser store fiskestimer med de vakreste farger og former. Men rokker og enorme havskilpadder er også ganske enkle å finne. Korallen er virkelig vakker, så mange farger og former og når du i tillegg ser en rovfisk som piler vekk bak en stein på jakt etter byttedyr, er dykket perfekt.
Vilanculos
Det er nå 23. desember og på sosiale medier hetser alle hverandre. Vi har sluttet oss til noen grupper for å overvåke situasjonen i landet. FB-gruppene domineres hovedsakelig av sørafrikanere som går i strupen på hverandre om hvorvidt det er lurt å reise til Mosambik. Tross alt er det deres ferie i året!
Diskusjonene minner oss om Covid-perioden der ekstreme tilhengere og motstandere overgikk hverandre. Vi går vår egen vei, ikke bekymre deg og lar lokalbefolkningen informere oss.
I Vilanculos slo vi oss ned på eiendommen til en hytte, et vakkert sted å være rundt jul. Langt fra all uroen og nær Bazaruto NP.
Bazaruto NP
Bazaruto NP er en spektakulær skjærgård med fem øyer utenfor kysten nær Vilanculos, kjent for sine vakre strender og krystallklare vann og rike undervannsverden.
De fem øyene Benguerra, Magaruque, Bangue, Bazaruta og Santa Carolina (kalt Paradise Island av lokalbefolkningen) har vært beskyttet som en nasjonalpark siden 1971. De to største øyene er bebodd og befolkningen lever av fiske, småskala jordbruk og turisme. Området er ideelt for en rekke aktiviteter, som manatee-spotting, dykking og snorkling, sandboarding fra høye sanddyner eller bare slappe av på stranden.
Vi nyter en solnedgangstur i en original Dhow-seilbåt og lar oss skjemme bort for en dag på en privat tur til den lengste øya ... Paradise Island.
Dhow-solnedgangsturen
Det høres ganske turistaktig ut og det er det delvis, men samtidig et must hvis du aldri har gjort noe lignende før, en seiltur på en original Dhow. Vi hadde ingen anelse om hva vi kunne forvente, så vi leste litt først.
En Dhow er et tradisjonelt treseilskip som utmerker seg i enkelhet når man ser på mastekonstruksjonen. To trestokker, litt tau og et seil er nok til å få båten til å seile. Selv om det er nok av motorbåter her også, velger fiskeindustrien å bruke dhower, rett og slett fordi de ikke bruker dyr bensin.
Vi tar en tur og blir ivaretatt av ikke mindre enn tre besetningsmedlemmer. Vi går ut på havet og får en vakker utsikt over kystlinjen. Det rimelig engelsktalende mannskapet forteller om tradisjonene rundt dhowene. I mellomtiden får vi en kjølig drink og solen går lenger og lenger ned.
En solnedgang som aldri vil bli glemt.
Paradise Island
Santa Carolinas kallenavn lever opp til navnet. Denne gangen går vi om bord i hurtigbåt for en halvannen times tur til øya med et areal på 59 hektar. Det er omtrent 600 ganger 700 meter!
Vi ruller over bølgene i greit tempo, men kommer til roligere farvann like før øya. Her ser vi mange store havskilpadder. De er godt synlige i det klare vannet og svømmer rundt båten. Vi lager et spill med å fotografere dem når de kommer opp for luft. Men det er ikke lett... dyrene kan holde seg under vann lenger enn vi kan.
Så legger vi til kai på stranden. Vi går på oppdagelsesferd til fots. I mellomtiden seiler hurtigbåten til den andre siden av øya hvor den medfølgende kokken tilbereder lunsjen vår. Vi tar en titt rundt og går under palmene til den andre siden der ruinene av et gammelt hotell står. De gjenværende betongrestene viser hvor luksuriøst det må ha vært tidligere. Beliggenheten er fenomenal, med utsikt over det asurblå havet.
Vi går tilbake til stedet hvor vi møter skipperen igjen og tar en båttur rundt øya på jakt etter delfiner. Og ja, på noe dypere vann ser vi en skole med delfiner. De vakre dyrene svømmer rundt båten og kommer jevnlig ut en stund. For en opplevelse!
Litt lenger borte er et godt snorklested. Her ser vi fiskestimer og vakre koraller.
Så går vi tilbake til stedet hvor kokken tilberedte lunsjen vår. De satte opp telt, bord, to stoler og et deilig måltid med mye fisk, ris, salat og diverse sauser. Tommelen opp for kokken!
Vi går tilbake i vannet for å slappe av og kjøle oss ned. Vi snorkler igjen rundt en liten fjellformasjon og ser igjen store fiskestimer og noen rokker.
For en dag!
Tilbake innover landet
Etter alle de vakre kystene og den vakre naturen er det på tide å lete etter det virkelige liv igjen. Dessuten blir historiene om uro i landet stadig mer intense. Ruten vår fortsetter et lite stykke over N1, hovedåren gjennom landet. En bomstasjon vi kommer over har blitt fullstendig vandalisert, arven fra en dag med opptøyer. Turen fortsetter gjennom nesten urørt terreng, langt fra den moderne verden. Underveis ser vi tradisjonelle hus, ofte laget av leire og tekke. Folket lever enkelt, men mange er godt kledd. I motsetning til mange andre fattigere områder i Afrika, har mobiltelefonbruken knapt fått med seg.
Folket lever hovedsakelig av salg av trekull og cashewnøtter. Kullet ligger allerede klart i store sekker langs veien. Noen ganger ser vi en stor lastebil som tar bort posene med trekull.
Kommunikasjon med befolkningen er vanskelig. De er ofte litt tilbakeholdne, men senere blir de sakte litt nysgjerrige. De snakker sine lokale språk og litt portugisisk, noe vi fortsatt ikke klarer.
Vi overnatter i «midten av ingensteds» nær en liten innsjø. Vi trodde vi var alene, men nei, det kommer en liten mann ut av buskene. Du er aldri alene her. Han snakker faktisk litt engelsk og etter en hyggelig samtale bestemmer han seg for at vi skal betale noe fordi vi er i "hans" land. Vi gir ham noen øre og han er lykkelig som en konge.
Om kvelden nyter vi den klare stjernehimmelen, strukket ut på lenestolene våre. Tusenvis av stjerner … noen ganger beveger de seg, eller de er satellitter, UFOer, romstasjoner, stjerneskudd eller bare fly.
Mens vi fantaserer, lukkes øynene våre.
Reisen gjennom bush-bush tar tre dager før vi når grensen til Zimbabwe. Ingen tegn til uro i landet underveis!
Vår konklusjon
Vi opplevde Mosambik i omtrent 17 dager, fra Maputo, til (normalt) travlere kystregioner til et stykke tradisjonelt innland.
Generelt fant vi folkene litt reserverte, de ser på deg med overraskelse og noen ganger tar de et skritt tilbake. Hvis du vinker, vinker de tilbake. Språk er selvfølgelig også en barriere.
Maputo er en stor by som mange andre i Afrika, et ganske levende sentrum med noen moderne arkitektoniske høydepunkter her og der. Folk klager på regjeringen, som har disse bragdene bygget av kineserne.
Langs kysten, noen ganger avsidesliggende steder, er det vakre feriesteder, ofte eid og okkupert av sørafrikanere. Det kommer også lokalbefolkningen til gode. Her kan du nyte de hvite strendene, asurblå vannet og vakre laguner til fulle.
Under kjøreturen gjennom interiøret kunne vi tydelig se hvor tradisjonelt folk bor her, folk har ingen transportmidler, knapt noen mobiltelefoner og lever av det naturen bringer dem.
