Etter å ha tilbrakt mesteparten av tiden vår i kystområdene i... Sør-Afrika og etter å ha besøkt en rekke turisthøydepunkter, går vi nå litt mer inn i landet for å lære mer om sørafrikanske skikker og kulturer. Dette er overlanding i Sør-Afrika, del 4!
Som du er vant til fra oss, begynner du nå å se videoen igjen.
bemerkning: ser du etter våre tidligere reisehistorier og videoer i Sør-Afrika og omkringliggende land? Gå deretter til denne siden.
1. Orania
Vi ble tipset av en bekjent om en nederlandsk dokumentar (Frontline, Bram Vermeulen), som nylig var på nederlandsk fjernsyn, om landsbyen Orania. Vi var interessert nok til å besøke.
Orania er en landsby med ca 2500 innbyggere, som ligger ganske sentralt i Sør-Afrika. Nærområdet består av ulendte vidder med noen fjell/bakker her og der. Denne sentrale delen av Sør-Afrika er tynt befolket og mellom de få landsbyene er det noen ganger uendelig ingenting.
Her og der en bonde som forvalter mange titusenvis av hektar.
Orania er en landsby hvor du bare kan bo hvis du oppfyller visse betingelser. Du må være afrikaner, snakke afrikaans, være kristen og også praktisere afrikansk kultur. Det siste betyr at det å ha en farget hudfarge er tabu.
Landsbyen har 12 kristne kirker, tilstrekkelig generell utdanning og til og med en høyere skole for landbruks- og teknisk opplæring. Det er ikke noe statlig regulert politi. De har sin egen sikkerhetstjeneste. Folk foretrekker å gjøre alt selv, generere sin egen strøm og rense sitt eget vann. Nei, ingen innblanding fra sentralstyret her.
På toppen av det hele har de sine egne (papir)penger, tilsvarende den afrikanske randen. Du kan kun betale med pengene i Orania.
Vennligheten i landsbyen er veldig slående. Vi velger å gå en tur og blir vinket til av alle. (Vi har visstnok hudfargen med oss).
Vi ender opp på informasjonskontoret, hvor vi får tilbud om en gratis tur i varebil gjennom bygda.
I sin første setning gjør guiden det klart at han ikke føler seg rasist.
Han forteller også entusiastisk om bygda og levemåten. Han gjentar uendelig suksessen til systemet og hvor glade folk er.
Det bygges mye i og rundt bygda, nye beboere «står i kø» for å få tomt. Du må da godkjennes av opptakskomiteen.
Vi spør oss selv om vi er tiltrukket og/eller ønsker å bo her. Men konklusjonen trekkes raskt: vi oppfyller ikke betingelsene, men vi har opparbeidet oss enorm erfaring!
Tilbake på campingplassen kommer vi i kontakt med våre naboer der. Et pensjonert ektepar fra Johannesburg, hvor de bor i en helt sikker eiendom. De tør knapt gå inn til byen og føler seg innestengt som i et fengsel. De vil gjerne bo i Orania, men klarer ikke å få opptak fordi mannen ikke snakker nok afrikaans. Han er av irsk avstamning.
2. Orania, Bloemfontein mot Lesotho
Fra Orania tar vi bakveier til Bloemfontijn, en av de større byene. Underveis, på lange strake veier, ser vi et mangfold av jordbruk og ulendte områder hvor det ofte bare går ammekyr eller sauer. Vanligvis et litt kupert landskap med noen høyere fjell i det fjerne.
Vi ser også en tomt på flere titalls hektar med pecantrær. Nøttene er borte. Nå er de i full gang med å rydde opp i magasinet. De siste bladene ristes av trærne bak en traktor ved hjelp av en slags vibrerende maskin, hvoretter bladene ryddes vekk.
Vi bruker Bloemfontein til å ordne litt praktiske ting i en campingbutikk. Vi trenger en ny gassflaske og vi vurderer å oppgradere bremsene våre. De lider betydelig av den tunge vekten til bobilen, spesielt i fjellområder.
Bloemfontein er en ganske stor by. Jo lenger vi kjører østover, jo oftere merker vi at befolkningen overveiende er farget. I Western Cape så vi fortsatt landsbyer der de hvite hadde overtaket. Med økningen i den fargede befolkningen ser man også en økning i townships, tiggere og andre former for fattigdom.
3. Soweto
Historien vår fortsetter i Johannesburg, eller rettere sagt den enorme nærliggende byen Soweto. Soweto, byen der det bor omtrent 1,2 millioner – hovedsakelig fargede – mennesker i dag, ble grunnlagt på slutten av 19-tallet. Beboerne på den tiden jobbet i de tilstøtende gullgruvene.
Township er kjent for opprøret som skjedde i 1976 under apartheidregimet. Det er den triste, men talende historien om en gruppe studenter som gikk ut i gatene fordi de ikke var enige i det obligatoriske afrikanske språket de ble undervist i.
Protesten resulterte i sammenstøt med politifolk som avfyrte skarp ammunisjon.
Soweto er også distriktet der Nelson Mandela og apartheidaktivisten Desmond Tutu ble født og levde lenge.
Vi tar en Uber-taxi til nabolaget hvor vi har avtalt å møte en guide. Guiden forteller oss om opprørets historie rundt et museum hvor mange trykk, bilder og andre minner tydeliggjør historien. Interessant.
Med guiden tar vi en lokal taxibil og går til gaten der Nelson Mandela og Desmond Tutu ble født.
Her besøker vi det tidligere hjemmet til Nelson Mandela, som vi ikke anså som verdt et besøk til tross for påvirkningen fra mannen og hans fortid.
Dette gjelder også den kjente Vilakazi-gaten, som har blitt forvandlet til en turistattraksjon. Her prøver lokalbefolkningen alt for å få litt penger ut av de stort sett hvite besøkende.
Historien er imponerende og til tross for det er et besøk til Soweto definitivt verdt et besøk.
4. Sani pass
Etter en pause på noen måneder reiser vi videre fra Johannesburg gjennom Lesotho mot Drakensbergfjellene. Sani Pass er en verdenskjent grenseovergang mellom Lesotho og Sør-Afrika. Kjent for den dårlige stien, mange hårnålssvinger, men også vakker utsikt i et overveldende landskap.
Overraskende nok er delen på Lesotho-siden pent asfaltert, men på den sørafrikanske delen trenger du minst en 4WD med tilstrekkelig ledig plass.
På toppen, der Lesotho grensepost også ligger, ligger "Highest pub of Africa", på 2876 meter.
Kjøreturen ned er fantastisk og foregår faktisk i ingenmannsland, for den sørafrikanske grenseposten ligger ved foten av fjellene. Vi kjører turen sammen med et engelsk par overlandere, Ian og Catherine.
Fra sørafrikansk side arrangeres det turer opp i minibusser for turister.
5. Drakensberg
Fra Sani-passet kommer vi til landsbyen Underberg, hvor alt er typisk sørafrikansk. Vi handler i velassorterte, moderne Spar, slik at vi kan overleve en dag eller så i Drakensberg.
Drakensberg er et stort fjellområde, kjent for sine høye klipper, unike biologiske mangfold ispedd bølgende åser. Dessuten er det et UNESCOs verdensarvsted. Vi er der på begynnelsen av sommeren (november), så vi kan nyte friskt grønt og friske blomster.
6. Giants Castle (Drakensberg)
Vi besøker Drakensbergfjellene på tre forskjellige steder, hvor vi går turer.
Første stopp er ved Giants Castle. Turen vi tar dit er ikke helt vellykket...
Vi stiger først ca 500 meter. Men himmelen, som i utgangspunktet er klar og blå, går raskt over i beksvarte stormskyer. Det er bare ett alternativ ... snu så raskt som mulig og gå tilbake til bobilen.
Men det er allerede for sent...regnet og haglsteinene pøser ned fra himmelen. Dessuten er tordenværkomplekset rett over oss, så det er ikke tid mellom blitsen og de øredøvende krasjene. Det er ikke noe sted å gjemme seg.
Og så er vi bare så glade for å nå bobilen igjen i ett stykke, men som druknede katter.
7. Domkirketopp (Drakensbergen)
Et sted du absolutt bør besøke hvis du er i området. En slik overveldende opplevelse, bratte fjellvegger ispedd bølgende landskap og buktende elver. Vi går noen kortere turer, tar bilder og bader i steinbassenger. Dessverre er det store antallet forskjellige fugler vanskelig å fotografere. Turen til den høye katedraltoppen tar deg lett rundt 11 timer. Vi gir opp dette foreløpig gitt våre erfaringer dagen før.
8. Tugela foss og juv (Drakensbergen)
Siste stopp i Drakensberg er nær Tugela-elven hvor det er den høyeste fossen i verden og du kan (delvis) se fossen fra en imponerende kløft.
Turen dit er ikke så veldig vanskelig og er ca 7 km lang. Underveis har du alltid «amfiteateret» foran deg, en enorm fjellvegg som fossen til slutt kommer fra. Når vi ankommer juvet, blir vi et øyeblikk stille av de imponerende høye fjellveggene. Vi tar oss sandwich og klatrer så ganske bratt opp en fjellvegg hvorfra vi har en vakker utsikt over fossen. En foss på nesten en kilometer høy er vanskelig å fange med kamera og det var også ganske overskyet. Men for det blotte øye var det et fantastisk syn.
9. Hluhluwe-Imfolozi nasjonalpark
Vi beveger oss mot øst, rett gjennom KwaZulu-Natal, den en gang kjente provinsen hvor hovedsakelig zuluer fortsatt bor i dag. Rik på tradisjon.
Vi velger å gå rett gjennom provinsen og unngå motorveien. Underveis ser vi en stor produksjon av eukalyptustrær. De lange, rette trærne brukes til mange bruksområder.
Vi ankommer campingplassen ved NP når det allerede er mørkt. Det er ikke vår vane, men turen var litt skuffende.
Uansett våkner vi neste morgen med en vakker utsikt over parken.
Etter at vi har lagt igjen våre detaljer hos de vennlige damene ved inngangen, kan eventyret begynne. Elefanter, sjiraffer, vortesvin, sebraer i massevis. Et øyeblikk går en elefant så nærme bilen... så lenge han ikke treffer den med den enorme snabelen.
Det er også løver i den mellomstore parken, men vi klarte dessverre ikke å få øye på dem. Hvis vi hadde brukt litt mer tid hadde det sannsynligvis vært mulig, men dette blir ikke vår siste park.
Videre er parken kjent for beskyttelsen av det hvite neshornet. Et dyr som absolutt trenger beskyttelse for å redde det fra utryddelse. Vi var i stand til å oppdage fire, på ganske avstand.
Mange, mange dyr bor i parken, inkludert de "fem store".
10. Dykking i Sodwana ... eller ikke
Litt lenger nord på kysten ligger den beskyttede "våtmarks"-parken iSimangaliso. I tillegg til de mange dyrene som kan sees her, er det to større steder som tiltrekker seg ganske mange (innenlandske) turister: Saint Lucia med tilhørende Cape Vidal og Sodwana. Vi overnatter en natt i begge. Sodwana fanget vår oppmerksomhet på grunn av sine utmerkede dykkemuligheter.
Klokken 7 melder Cor seg på dykkerskolen, hvorpå vi drar til stranden. Grietje kommer også for å ta en titt. Fordi det fortsatt må ordnes en traktor for å sjøsette båten, tar det hele litt lengre tid.
Vinden blåser hardt, veldig hardt!
Vi går inn i vannet ved hjelp av traktoren som dytter oss ned i vannet fra stranden. Umiddelbart blir vi kastet i alle retninger av enorme dønninger.
Skipperen prøver å finne en god kurs gjennom brenningene, men må seile noen runder for å gjøre det. Og ja, da drar vi til det åpne hav. I første omgang rett mot bølgene. De er skyhøye... hvis vi rir på hodet til en slik bølge, vil det være et dypt hull som vi faller ned i.
Men så begynner det ... kvalmen ... og det blir verre og verre. Håper det går over.
Cor bestemmer seg for å ta på svømmeføtter og sette dykkerbrillene på nesen. Og så lener du deg tilbake ... sammen med instruktøren.
Men dessverre, helt desorientert og maktesløs, er det ikke mulig å nå dybden.
Cor har bare ett ønske... stabilitet under føttene så raskt som mulig.
Tilbake i båten kommer mageinnholdet ut i fulle sluker.
Litt senere ligger Cor som en død fisk som skylles opp på stranda, og kommer seg etter noe som ikke kommer på agendaen igjen foreløpig.
11. Panoramaruten
«Panoramaruten», omtalt i mange reisemagasiner, tiltrekker seg også vår oppmerksomhet. Etter at vi har vært i Eswatini i ca. 6 dager, gjenopptar vi vår reise gjennom Sør-Afrika ved Nelspruit, eller nå for tiden Mbombela. I denne storbyen fyller vi på forsyninger, men vi er så glade for å kunne forlate kjas og mas igjen.
Mot Graskop – for det er der panoramaruten starter – tar vi en alternativ rute gjennom fjellet hvor vi er vitne til enorm treproduksjon. Vi ser furuskog i ulike aldre i et kupert landskap med sporadiske foredlingsbedrifter.
Etter nok en tur ved MacMac-bassengene ender vi opp på en campingplass hvor de har et svømmebasseng på kanten av en høy klippe. Unik!
Vi reiser videre langs ruten som inkluderer fossefall og utsikt mange steder. De fleste steder krever inngangsbillett for å besøke et slikt sted. Busser fulle av turister slepes fra høydepunkt til høydepunkt. God's Window, The Three Rondavels og Bourke's Luck Potholes er navn du stadig ser.
Fordi vi vanligvis ser etter unike steder i verden, er ikke dette vår greie.
Det som fanger oppmerksomheten vår er en spasertur rundt Blyde Canyon. Turen kan mer eller mindre settes sammen selv og er godt merket.
Vi går sakte ned i juvet og herfra har vi en vakker utsikt over de rette fjellveggene og «De tre rondavlene» bak dem. Vi klatrer sakte opp igjen via en sideelv og kløft. Men åh, så vakkert, rett gjennom de tette skogene og på toppen av det hele, flere steinbassenger og fosser hvor vi bader.
For en fest!
Denne turen vil definitivt være på topp 10.
12. Kruger nasjonalpark
Som det siste høydepunktet på vår overlandstur gjennom Sør-Afrika, besøker vi Krugerparken. En av de mest anerkjente nasjonalparkene i verden. Vi lar oss overraske...Vi var her for ca 25 år siden, men turen vi gjorde da var så flyktig at vi nesten ikke husker den.
I parken, som dekker rundt 300 ganger 60 kilometer (halvparten av Nederland), tar vi Punda Maria-inngangen i nord. Vi slår leir ved denne inngangen den første natten. Villcamping er ikke et alternativ i Kruger. Ikke tillatt.
For oss er campingplassen i orden. Dagen etter går vi sakte nedover mot sør.
Alt er godt organisert i Krugerparken, reservasjonene, campingplassene, men også veiene og skiltingen er på topp.
Den enorme vidden er slående, det er ingen ende på det. Og så de mange dyrene, det er utrolig. Vi klemmer hverandres armer for å være sikker på at vi ikke drømmer.
Et sted på en bro over Olifantselven har vi en av de vakreste utsiktene noensinne. Mens elven bukter seg under oss i mange minielver, ser vi krokodiller, sebraer, gnuer, flodhester, elefanter, sjiraffer, impalaer, kuduer, vannbukker, skilpadder og utallige fugler nesten på et øyeblikk.
Å dra på safari er en fantastisk opplevelse. I tillegg til å få øye på en rekke vanlige dyr, er det alltid en utfordring å få øye på mindre vanlige dyr. De blir veldig glade når vi ser en grevling eller en leopard. Men løver og geparder er også en velkommen overraskelse.
I skrivende stund har vi faktisk sett alle de populære dyrene bortsett fra leoparden. Vi fortsetter å lete!
Mellom Satara og Nedre Sabie lette vi spesielt etter løver, men som så ofte...ingen løver, noe annet!
I nærheten av en elv finner vi en vannbukk som ligger på siden. Bena hans beveger seg fortsatt litt, det samme gjør halen. Men ellers ganske urørlig. Vår konklusjon: syk, siste kramper og vente på døden. Samtidig kryper en krokodille sakte opp av vannet. Den går til den nesten døde vannbukken. Han tar det med ro, tar det ene bena i den store munnen, drar litt i det, men lar til slutt vannbukken stå som den er og går ut i vannet igjen. Sannsynligvis for stor.
I Lower Sabie resort og veien til det begynner vi å forstå hva masseturisme betyr her. Veien langs Sabie-elven med utsikten og dyrelivet er vakker. Men det hopper fra synspunkt til synspunkt. Opptatt, travelt, travelt! Da ser resorten mer ut som en Center Parc. Bungalower, restauranter og alt stort og romslig. Ryddig og ryddig. Utsikten over elven er overveldende. Barnefamilier tilbringer ferien der, både sørafrikansk og internasjonal.
Vi nyter anlegget en stund, men går raskt videre til roligere steder.
Sør-Afrika, vår konklusjon
inkludert Lesotho og Eswatini bodde vi i Sør(er) Afrika i 102 dager. Et så stort land, så mye å se og så mye å oppleve.
Vi hadde en flott tid der. Vi gjør sammenligningen med vestafrikanske land som vi besøkte. Sånn sett er det et hjemkomst til den "vestlige" verden.
Vårt besøk i landet handlet hovedsakelig om å oppdage den fantastiske naturen (underverkene), som så ut til å ikke ta slutt. Den vakre kystlinjen og fantastiske nasjonalparker er alle verdt et besøk. Vi satte virkelig pris på selv steder som var overveldet av turister.
Når det gjelder sikkerhet, må vi dessverre konkludere - til tross for at vi ikke er så lettskremte - at det er et tema. Sikkerhetsvirksomheten er en av de største næringene i landet, noe som får deg til å tenke!
Komplette boligområder, høyt inngjerdet og sterkt sikret, gir beboerne en behagelig følelse, noe vi aldri bør tenke på.
Og så fortidens apartheid. Etter vår mening er arrene langt fra borte. De fleste bedrifter drives fortsatt av hvite mennesker og arbeidet på gulvet utføres av svarte. Folk prøver å redusere forskjellene, men gang på gang oppdager de at det er en lang vei. Likevel tror vi at det store flertallet av befolkningen opplever en viss grad av lykke.
