Overlanding i Kongo-Brazzaville. Vi (Cor og Grietje fra NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania, Senegal, guinee, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten en Ghana. Etter et mellomlanding i Nederland fortsetter vi vår landreise gjennom Afrika. Vi kjørte videre Togo, Benin, Nigeria, Kamerun en gabon og har nå kommet inn Kongo-Brazzaville. Du kan lese alt om det i denne artikkelen.
Som du er vant til fra oss, begynner du nå å se videoen igjen.
Om Kongo-Brazzaville
Før vi krysser grensen fra Gabon, så vi nok en gang inn i de to Kongos. Det er en RDC (Den demokratiske republikken i Kongo) og DRC (Den demokratiske republikken Kongo). Navn som tyder på at de to landene har noe til felles, men det er neppe tilfelle.
De to landene holdes ofte adskilt ved navn hovedstedene å legge til det. Så Kongo-Brazzaville en Kongo-Kinshasa. Vi går først til dens lille vennlige bror: Congo Brazzaville!
Landet er bebodd av rundt 4 millioner mennesker, hvorav de fleste bor i de to store byene, Brazzaville og Pointe-Noir. Området kan sammenlignes med 8 ganger størrelsen på Nederland, noe som gjør det til et tynt befolket land.
Les også: Verdslig | Hvor mange land har Afrika? Liste over land + befolkning
Grenseovergang Gabon – Kongo-Brazzaville
Utstemplingen på Gabons side går veldig greit og effektivt. Frimerkene for Kongo Brazzaville litt tregere. Vi har aldri sett noen stirre så lenge på et pass og skrive så sakte.
Vi trenger fem forskjellige kontorer til dette. Ingen strøm, ingen datamaskiner ... så alle passdetaljer må skrives manuelt i en stor bok fem ganger. Heldigvis er de ansatte super vennlige og hjelpsomme. Så lenge du holder deg i ro, er det den fineste grensen til nå.
Vi kan også umiddelbart kjøpe nytt SIM-kort på grensen.
Overlanding i Kongo-Brazzaville
Vegen er primært en grus-/sandveg av varierende kvalitet. Det er 30. september og slutten av den tørre årstiden. Alle sier at regnet kommer. Miljøet er en rekke utsikter og deretter noen skoger. Vi synes det er fint at det er litt mer åpent igjen.
Husene her er laget av rød murstein, en konstruksjon som vi ikke har sett før. Det er pent rundt husene og folk vinker vennlige. Vi føler oss faktisk hjemme!
Utfordrende rute gjennom sør
Vi velger å ta en rute rett gjennom sør i landet. De digitale veikartene vi bruker er ikke alltid oppdatert. Så vi må stole på at lokalbefolkningen viser oss veien. Det er ofte det mest pålitelige! Veiene her er også av varierende kvalitet. Noen ganger flat grusvei, noen ganger utfordrende bakker.
Underveis passerer vi mange bitte små landsbyer. Veldig avsidesliggende, ingen biler, knapt noen mopeder og mange kvinner med tunge kurver på ryggen som fungerer som eneste transportmiddel.
Igjen, folk er sååå vennlige! Vi drikker kaffe midt i jungelen eller på en bro mens en fisker seiler under oss med sin pirog. Vi bader og vasker i elver og har det mest moro.
Landskapene varierer, fra tett jungel til kupert med vakker utsikt. Ja, denne delen av Kongo Brazzaville stjal våre hjerter.
Vi overnatter forskjellige steder, men det er ikke alltid lett å finne et sted i tide. En gang kunne vi virkelig ikke finne noe mens det begynte å mørkne midt i jungelen på en enfelts vei. Mange overhengende greiner og et spor 2.0!
Helt til vi kan parkere i en bitteliten vik. Heldigvis, for akkurat i det vi har parkert bryter det ut et stort tordenvær. Vi har en fantastisk rolig natt blant jungellyder.
Og så tirsdag 3. oktober
(bokstavelig talt fra dagboken vår)
En mørk dag som likevel endte godt!
Vi fortsetter vår vei mot Zanaga. Veien er smal med en del gjørmehull. Vi passerer den første uten problemer, men den andre blir et "mareritt".
Vi prøver å holde oss på banen, men bilen drar raskt og uventet til siden på en forhøyning. Han synker ikke tilbake i sporet og resultatet er at vi legger oss på siden. Stor katastrofe, slutt på eventyr, mange tanker går gjennom hodet vårt.
Vi kan klatre ut av bilen gjennom sidevinduet. Vi er ikke skadet!
Der er du midt i blinken, med bobilen din, huset på hjul, liggende på siden. Mangelen på ferske spor tyder på at ingen har vært her på noen dager, kanskje bare en moped.
Vi prøver å komme opp med en plan og roe ned samtidig.
Etter en stund bruker vi vinsjen for å få bobilen halvveis oppreist igjen. Men han kan også falle om igjen...
Etter en times slit kommer den mulige løsningen: en gutt på moped. Vi forklarer på vårt beste fransk at vi trenger hjelp. Spader, økser og masse arbeidskraft. Cor går på baksiden av mopeden til landsbyen (7 km) og vi forklarer situasjonen til landsbyens leder. Han mobiliserer rundt 10-12 menn som alle kommer tilbake for å hjelpe.
Det jobbes, slites, graves og hogges.
Vi får håp. Sammen med vinsj og mannskap får vi bobilen tilbake på fire hjul.
Vi kan vurdere skaden, og det virker ikke så ille. Venstre fordekk er flatt og vi bytter det ut med reservehjulet.
Vi kan kjøre igjen! Gledestårer.
Vi er mennene evig takknemlige og gir et raust tips, som gir en nesten øredøvende applaus.
Alt er skittent med klebrig leireslam.
Vi kjører videre til Zanaga og blir stoppet av politiet. En hyggelig mann som går igjennom papirene og så sender oss til gendarmeriet og immigrasjonen.
Disse herrene setter seg ned og sjekker alt nøye. Bobilen blir også gransket i hvert hjørne. De mener at vi ikke har et godt stempel i vår «gule bok» og vil at vi skal betale en bot. Så en rip off.
Etter så mye uflaks (og flaks), er det fortsatt mulig...
Det gjør Grietje sint og emosjonell. Og så bestemmer herrene seg plutselig for å frafalle en bot og vi kan fortsette vår vei.
Etter landsbyen er det en elv hvor vi vasker bilen og rydder opp alt søppelet. Vi oppdager noen riper på siden. Men det ser ikke ut til å være ytterligere skader. Vi puster lettet ut! Dette kunne ha endt veldig annerledes!
Videre til Brazzaville
Når vi kommer til neste landsby, forteller den øverste politimesteren at det er umulig for oss å ta den ruten vi foreslo. Veien vil være ufremkommelig på grunn av "erosjon". Det eneste alternativet er den korteste veien til Brazzaville, ytterligere 400 kilometer.
Tennisklubben i Brazzaville
I Brazzaville tilbringer vi noen dager på den lokale tennisklubben. Det er stedet hvor vi har sett hvite mennesker igjen i flere uker. Lederne er et veldig vennlig portugisisk/angolansk par.
Komplekset inkluderer en stor parkeringsplass, tennisbaner, svømmebasseng, restaurant, dusjer og vestlige toaletter ... og alt superrent. Utrolig, men vi kan bo her gratis. Vi holder på her en stund til!
Vi møter flere – for det meste franske – expats der. De elsker historiene om turen vår, og vi elsker historiene deres om hvordan det er å leve som vestlending i et land som Kongo.
Tennisklubben er et unikt sted, ikke bare for et slag tennis, men absolutt for "sosialisering" med - de fleste - hvite mennesker. Vi er invitert hjem til et fransk par for å vaske tøyet mens vi også nyter en deilig lunsj.
Fra dette ellers rolige stedet tar vi en taxi noen ganger for å utforske byen.
Brazzaville og Kongo-elven
Brazzaville ligger ved den mektige Kongo-elven. Med rundt 650.000 16 innbyggere er byen en liten landsby sammenlignet med Kinshasa (XNUMX millioner innbyggere) på den andre siden av den brede elven. Men det føles ikke som en landsby. Den har faktisk alt en afrikansk by burde ha. Veiene er pent asfaltert og det er moderne bygninger. Det er en god del innbyggere som har det relativt godt, men nesten uunngåelig lever en betydelig andel av innbyggerne også under fattigdomsgrensen. Atmosfæren i byen som ligger ved Kongo-elven er avslappet og boulevarden, som er stengt for motorisert trafikk på søndager, har en rekke fine underholdningssteder.
Med sine nesten 4400 kilometer er den mektige Kongo den lengste elven i Afrika etter Nilen. Det er en rekke stryk nær Brazzaville, som er spektakulære å se fra boulevarden.
Gorillaer i Lesio-Louna villreservat
Dette besøket er uforglemmelig! Reservatet ligger omtrent 150 kilometer nord for Brazzaville. Fra asfaltveien er det ytterligere 12 kilometer gjennom en gjørmete smal sti og så plutselig et fantastisk bredt landskap.
Ved inngangen langs elven ønskes vi velkommen av en rekke rangers. Samme ettermiddag tar vi hurtigbåten opp den ganske rennende elven.
Og ikke seil stille, men hardt, hardt! Med vinden i håret drar vi til den første øya. En mannlig gorilla bor her.
Han vet tydeligvis hvor han blir matet og kommer raskt til rett sted. En fantastisk opplevelse, litt senere står vi ansikt til ansikt – på tre meter, trygt i båten – med gorillaen på nesten 200 kilo. Vi ser på handlingene hans mens han rolig spiser måltidet med bananer, mango og papaya. Likheten med mennesker er så stor! Ansiktsuttrykkene er fantastiske.
Etter å ha observert gorillaen i rundt en halvtime, starter vi motoren og «riv» til neste øy i elva, noen kilometer unna. To gorillaer bor her og kommer godt overens sammen. Den yngste, åtte år gammel, ble født i en engelsk dyrehage. Her læres han opp til å stå på egne ben slik at han senere kan gå selvstendig inn i jungelen.
Vi er også overrasket her. Den yngste klatrer fortsatt i et tre, den eldste bor utelukkende på bakken.
Les også: 24 må ses i Afrika | De vakreste stedene for din bøtteliste ✔
Vi bruker omtrent en halvtime med gorillaene. Så tilbake til utgangspunktet med en spektakulær reise gjennom jungelen. En helt fantastisk opplevelse.
Bare en annen morgen
Normer, verdier og skikker er forskjellige fra person til person, fra land til land og fra kontinent til kontinent. Uten å dømme beskriver vi ofte bare det vi ser.
Vi tilbringer den andre natten på et annet sted i Lesio-Louna Wild Reserve. I skogvokterens gård. Den snakkesalige mannen er vennlig og vokter permanent inngangen. Hans arbeidsoppgaver inkluderer å administrere tresperren for maksimalt 10-20 besøkende som hovedsakelig er på besøk i helgen. Så han blir ikke sliten. Han bor i Brazzaville og er her på dette avsidesliggende stedet i en måned. Så har han fri en uke. Noen kilometer lenger borte er det en liten bygd hvorfra en ung mann kommer for å feie tunet.
Dette starter de klokken halv sju om morgenen, og snakker høyt og tydelig på sitt eget lokale språk. Det beste stedet å feie ser ut til å være rett rundt bobilen...
Ja, og hvis du ikke har lys om natten, legger du deg tidlig og går tidlig ut.
Hagen er pigg og span, noe som er veldig viktig for dem. Sanden er feid! Når vi legger de siste søppelbitene i en søppelsekk, skynder vokteren bort for å sjekke innholdet. Etter at han har tatt ut flere gjenstander til eget bruk, kaster han resten i et hull, minst to meter dypt. Inkludert plast og andre dårlig fordøyelige stoffer.
Når vi ser på den velformede kroppen hans mistenker vi at han ikke har gravd hullet selv og han vil nok ikke lukke det igjen.
Så trasker en slank ung kvinne forbi – opp en skråning – med en trillebår fylt med tre store jerrybokser med vann, rundt 75 kilo. Hun samlet regnvann fra et basseng for å dekke familiens daglige behov. Hver 100 meter stopper hun opp et øyeblikk, trekker pusten og fortsetter fornøyd. Hun trenger ikke å gå på treningssenteret i dag!
Vi forlater landet via den sørvestligste grenseovergangen til den angolanske eksklaven Cabinda.
