Som får det i hodet å kjøpe en brukt scooter i hovedstaden i Madagaskar å kjøpe? Å reise mer enn 4.000 km over denne enorme øya? Ingen før meg hadde noen gang kommet på denne ideen. Jeg gjorde det nettopp og oppdaget det ekte Madagaskar. Reis med meg til den røde øya og bli kjent med baobabene, lemurene, kameleonene, snøhvite strendene og fremfor alt det gjestfrie malagasiske: TONGA SOA.
Les også:
- Madagaskar på scooter | Del 1 | Antananarivo (Tana) – introduksjon
- Madagaskar på scooter | Del 2 | Antananarivo (Tana) – Antsirabe (175 km)
- Madagaskar på scooter | Del 3 | Antsirabe – Miandrivazo (220 km)
- Madagaskar på scooter | Del 4 | Tsiribihina elvekanotur – Belo-sur-Tsiribihina
- Madagaskar på scooter | Del 5 | Utflukt + båttur i Bekopaka og Tsingy
- Madagaskar på scooter | Del 6 | Belo-sur-Tsiribihina – landsbyen Kirindy (60 km)
- Madagaskar på scooter | Del 7 | Spotting Baobabs & Kimony Resort
- Madagaskar på scooter | Del 8 | Morondava – Malaimbandy (155 km)
- Madagaskar på scooter | Del 9 | Malaimbandy – Antsirabe – Ambositra (450 km)
Fortsettelse scootertur: Malaimbandy – Antsirabe
Uten en plan til Miandrivazo
Du kan planlegge hva som helst, men er det så lurt på Madagaskar? Bare gå og se hvor skipet strander. Etter mer enn to uker er det den beste planen. Hver dag er full av overraskelser som rett og slett ikke kan planlegges. Jeg har gitt opp å lage planer. Jeg kjører og ser hvor skipet eller i mitt tilfelle scooteren strander...
Plutselig er jeg tilbake på en perfekt asfaltvei på 115 kilometer fra Malaimbandy til Miandrivazo. Mine medtrafikanter er som alltid et fargerikt selskap av turgåere, sebu-vogner, gjetere og nå og da en bil eller taxibrousse (minibuss). Jeg stopper to ganger for å strekke på bena og for eksempel overraske en klasse full av flittige barn med min tilstedeværelse.
I varmen til Miandrivazo
Ved middagstid ankommer jeg Miandrivazo. Det er nøyaktig en uke siden jeg dro herfra for en XNUMX-dagers kanotur på Tsiribihina-elven. Nå legger jeg også merke til hvorfor Miandrivazo er et av de varmeste stedene på Madagaskar. Byen med rundt 100.000 XNUMX innbyggere ligger i innlandet og bare hundre meter over havet. Det er ikke et vindpust og temperaturen er godt over tretti grader celsius. Det er på høy tid for en omfattende lunsj i skyggen.
Ved en juicevogn langs veien slukker jeg først tørsten med tre kopper appelsinjuice under stor lokal interesse. Så går jeg til en restaurant med vakre veggmalerier.
Avslappende tur fra Miandrivazo til Antsirabe
Rundt en time starter jeg den mer enn 220 kilometer lange turen fra Miandrivazo til Antsirabe. Jeg kjenner nå tilstanden til veien fra veien dit. Veidekket på de første tretti kilometerne er noen steder virkelig dårlig. De verste stedene er gutter med spar. På utreisen lot de som om de var veldig opptatt med å tette alle hullene i veibanen. Denne gangen utelater de det. «Vaza», roper de. "Vi vil ha sjokolade!"
Jeg tar frem en ny pose full av slikkepinner og gir hannene en håndfull hver. "Takk beaucoup!" er deres svar.
Jeg opplever at jeg faktisk liker å kjøre på en vei som jeg allerede har kjørt en gang. Det er mye mer avslappende når du vet hva som kommer. Nå kan jeg nyte det vakre landskapet og de alltid vennlige menneskene på fritiden. En flokk med kuer eller geiter på veien, nok en fullpakket minibuss og fartsdumpene som varsler ankomsten av en landsby eller bygd. Jeg har ikke noe imot det i det hele tatt. Det er dette jeg gjør det for. Ren frihet.
Landsbyene følger hverandre med noen få kilometers mellomrom. Aktiviteten øker etter hvert som ettermiddagen skrider frem. Det er nesten alltid kvinnene som utfører mest manuelt arbeid. Hubby foretrekker å se i skyggen.
Å fylle drivstoff på Madagaskar er fortsatt en utfordring
Klokken halv fire er det på tide å fylle tanken. Det er ingen vits i å prøve å komme seg til den eneste bensinstasjonen på denne 220 km lange veien. Det er ikke så mye fordi bensinen er billigere der. Jeg har det helt fint med å betale litt mer til en landsbyboer som prøver å tjene litt ekstra penger på å selge gass på flaske. Men jeg har dessverre blitt lurt to ganger med vannaktig bensin.
Tanken er nesten tom og jeg har fortsatt mer enn 70 kilometer igjen. I Mandoto har jeg tanken fylt med vannflasker fulle av bensin. "Det er vel ikke vann i den?" Jeg spør. 'Hva? Vann i bensinen? Hvor gjør de det? Jeg er ikke en kriminell. Jeg forteller at jeg har opplevd det to ganger nå i Kirindy-området. «Det er veldig ille. Jeg gjør ikke det. Se!' Hun viser meg en lukket jerrykanne full av bensin. Det fyller jeg de tomme vannflaskene med. Jeg selger bensin og ikke vann.
Jeg melder meg så til en ubemannet grønnsaks- og fruktbod. Selgeren er litt lenger unna og knipser en ugle. Jeg tar noen mandariner og appelsiner og viser dem til henne. «2.000 Ariary (50 cent),» sier hun søvnig. Jeg la en 2.000 Ariary-seddel i boden.
Tiden har flydd og i dagens siste solstråler blir kyrne ledet tilbake til stallen sin. Denne gangen er jeg i tide. Jeg sykler rolig mot solnedgangen og mitt endelige reisemål for i dag, Antsirabe.
Three Horses Beer (THB) på hotel le Trianon
Det er tid for en velfortjent fatøl fra selskapet Three Horses Beer (THB) på hotellet le Trianon. Gjensynet med de ansatte på hotel le Trianon i Antsirabe er hjertelig. "Eric, vi er veldig glade for å se deg i ett stykke," sier resepsjonisten. "Hva har du opplevd på scooteren din?"
Til og med baren og restauranten vil bli åpnet for denne anledningen. Jeg nyter en nytappet THB (Three Horse Beer). Bryggeriet til det eneste og umåtelig populære madagaskiske ølet ligger i Antsirabe.
Pousse pousse-kamp i Antsirabe
Antsirabe er en av de fineste byene på Madagaskar. Rett og slett fordi det faktisk ikke er en by, men en overdimensjonert landsby med mer enn 250.000 XNUMX innbyggere. I morges finner jeg ut at Antsirabe er kjent som byen med hundrevis (om ikke tusenvis) av poussepousses. Poussepoussen er den malagasiske varianten av indianeren rickshaw. En rickshaw er en tohjuls vogn som trekkes av en sykkel eller en person. I noen tilfeller også med motorsykkel eller moped, men på Madasgaskar er disse motoriserte variantene sjeldne.
Rundt middag er det veldig travelt i Antsirabe sentrum. Noen forteller meg at det er et "skuespill" i dag. Opptoget består av et fartsløp mellom dusinvis av pousse pousse-løpere. Det er reist et podium foran stasjonsbygningen hvor vinnerne av opptoget skal hedres.
Løpet er en begivenhet i seg selv. Det er mange tilskuere og jeg legger merke til de mange omreisende handelsmennene. De driver med ballonger, frukt og brus. Det er reist en scene foran den tidligere stasjonsbygningen hvor et band underholder mange.
Opptoget i Antsirabe fortsetter en stund. Et nytt band har inntatt scenen. Publikum synger helhjertet med. Poussepousseløperne slapper av i vognene og venter i fred på prisutdelingen.
Kjøreturen mot Ambositra
Kvart over ett bestemmer jeg meg for å legge festlighetene bak meg. Det er på tide å reise til Ambositra (uttales: Amboestra). Avstanden fra Antsirabe til Ambositra er 'bare' 90 kilometer, men man vet aldri. Veien ser ut til å være fin. «Det er bare en liten forsinkelse ved broen over Mania-elven,» sier lederen av hotel le Trianon. «Den bukket under for vanntrykket i regntiden. Det er nå foretatt en midlertidig avledning.'
Taxibusser på Madagaskar
Halvveis i kjøreturen til Ambositra stopper jeg ved siden av veien med en mor med fem barn. «Vi har ventet i fire timer på en taxibuss til Fianarantsoa. Alle varebilene som passerer er fulle, sukker mamma.
Offentlig transport finnes ikke (eller knapt) på Madagaskar. Innbyggerne er avhengige av de tusenvis av taxibrousses (minibusser) som skumles over den enorme øya hver dag. Uten unntak er varebilene fulle eller overfylte. Passasjerene sitter ofte på taket. Varebilene drar pakket fra én by på vei til en annen by. Skal du score en plass i en slik varebil et sted midt i mellom, må du være skikkelig heldig. Du venter en halv dag hvis du er uheldig.
For uansett hvor stappfulle og overlastede varebilene er; det er mye kontroll. På RN7 fra Antananarivo til Tulear er det mer enn 500 stillinger fra den lokale gendarmen. Det betyr at det er en hver 20. kilometer. Jeg har allerede passert dusinvis av dem og så at mang en sjåfør av en slik fullastet taxibil ga "en gave" til den lokale konstabelen. En 1.000 eller 2.000 Ariary-seddel (25 til 50 eurocent) er en vanlig "gave". Det betyr at mange sjåfører kun tar med passasjerer på veien hvis det virkelig er plass.
Bob Ross landskap
Klokken er nå rundt fire og himmelen skyer raskt. Jeg er rett i rute når jeg nærmer meg den kollapsede broen over Mania-elven. Landskapet har blitt vakrere og vakrere i mellomtiden, det synes i hvert fall jeg. Den avdøde amerikanske landskapsmaleren Bob Ross ville ha gått helt ut her. For et fantastisk utvalg av fantastiske landskap jeg allerede har kunnet beundre på bare to timer. Fra pittoreske fjellandsbyer til enorme risterrasser og bisarre fjellformasjoner. Bildene nedenfor sier sitt. 'Og her maler vi en glad sky med litt titanhvitt.' Jeg hører Bob Ross i tankene mine...
En regnfull ankomst til Ambositra
Halleluja! Jeg kjører midt i et skikkelig skybrudd. Jeg vet ikke hvor fort jeg skal parkere scooteren min langs veien. Eieren av et hotell (en madagaskisk snackbar) gestikulerer til meg. "Stå her inne, vaza!"
Så dette er et originalt hotell. En snackbar Madagascan-stearinlyset. Nudler, salat, oliebollen, vårruller og en termos med varmt vann. Du kan få en solid matbit for bare en euro.
Heldigvis stopper regnet etter en halvtime. Jeg venter et kvarter til for å se hvordan de enorme vannpyttene på veien forsvinner som snø i solen. Det duskregner fortsatt, men det hindrer meg ikke i å kjøre videre. Jeg når Ambositra halv sju.
Hotel l'Artisan i Ambositra
Etter råd fra Enzo, en italiensk turistguide som jeg møtte Antsirabe, sjekker jeg inn på hotel l'Artisan. L'Artisan ligger vakkert til på en høyde overfor sentrum og er veldig populær blant turgrupper. «Vi har bare en liten bungalow for i kveld. Snart kommer det en stor turgruppe på 35 italienere. De blir en natt. I morgen kan du sove hvor som helst, for da blir de borte igjen.' "Fint, for 15 euro vil du ikke høre meg klage."
Den italienske turgruppen ankommer i to minibusser. Enzo er også der. «Eric, det er hyggelig å se deg igjen. Jeg følger en gruppe på 35 italienske turister. Gjør meg en tjeneste og ikke fortell meg hva du betalte for bungalowen din. ops. 'Hvordan det?' «Jeg vet at du betaler 15 euro, men gruppen min betaler et multiplum på 15 euro. De aner ikke hva hotellprisene er på Madagaskar.'
Restauranten har levende musikk og en sprudlende atmosfære. Jeg nyter den utmerkede tre-retters menyen. De italienske turistene storkoser seg også. Champions League-finalen starter klokken ti. Skal du se også. Juventus mot Real Madrid. «Selvfølgelig», svarer jeg mot bedre vitende. Jeg klarer nesten ikke holde meg våken lenger.
Når Ronaldo åpner scoringen for Real Madrid, går hele den italienske turgruppen helt amok. 'Hu h? Dere er italienere, ikke sant? "Ja, men vi er alle fra Torino og er fans av Torino. Vi hater Juventus. Litt senere signerer Mandzukic 1-1 for Juventus mot alle proporsjoner. Jeg fortsetter å følge med til Real lett oppnådde en 3-1 ledelse i andre omgang.
Tid til å sove…
Les også:
- Madagaskar på scooter | Del 1 | Antananarivo (Tana) – introduksjon
- Madagaskar på scooter | Del 2 | Antananarivo (Tana) – Antsirabe (175 km)
- Madagaskar på scooter | Del 3 | Antsirabe – Miandrivazo (220 km)
- Madagaskar på scooter | Del 4 | Tsiribihina elvekanotur – Belo-sur-Tsiribihina
- Madagaskar på scooter | Del 5 | Utflukt + båttur i Bekopaka og Tsingy
- Madagaskar på scooter | Del 6 | Belo-sur-Tsiribihina – landsbyen Kirindy (60 km)
- Madagaskar på scooter | Del 7 | Spotting Baobabs & Kimony Resort
- Madagaskar på scooter | Del 8 | Morondava – Malaimbandy (155 km)
- Madagaskar på scooter | Del 9 | Malaimbandy – Antsirabe – Ambositra (450 km)