Madagaskar på scooter | Del 4 | Tsiribihina elvekanotur

Som får det i hodet å kjøpe en brukt scooter i hovedstaden i Madagaskar å kjøpe? Å reise mer enn 4.000 km over denne enorme øya? Ingen før meg hadde noen gang kommet på denne ideen. Jeg gjorde det nettopp og oppdaget det ekte Madagaskar. Reis med meg til den røde øya og bli kjent med baobabene, lemurene, kameleonene, snøhvite strendene og fremfor alt det gjestfrie malagasiske: TONGA SOA. I denne delen reiser jeg med kano på Tsiribihina-elven. Sammenlignet med de utmattende scooterturene, er kanoturen på Tsiribihina-elven en ekstremt avslappet opplevelse.

Les også:

Innholdsfortegnelse

Forbereder for kanoturen på Tsiribihina-elven

Gilbert, min guide, er på gårdsplassen til Hotel Baobab klokken ni. Der har han satt opp teltet, som jeg skal overnatte i de neste to nettene. «Minibanken er fylt opp», sier han.

I minibanken til Bank of Africa ønsker jeg å ta ut 1,2 millioner Ariary (ca. 300 Euro), men maskinene på Madagaskar gir kun maksimalt 40 sedler om gangen. På Madagaskar er en 10.000 2,5 Ariary-seddel den største seddelen. Det er omregnet til 120 euro. Så jeg må pinne tre ganger for å få en kjempebunke med 2018 sedler. (I 20.000 ble XNUMX XNUMX Ariary-seddelen introdusert).

Tilbake på hotellet er Baobab Gilbert opptatt med proviant for turen. «Eric, kan du betale meg 600.000 XNUMX Ariary for turen? Da kan jeg betale for dagligvarene.

Bestemmelser for kanoturen på Tsiribihina-elven

Scooteren i kanoen og la oss gå

På bredden av elven Tsiribihina ser jeg forundret på den smale kanoen (pirogen) som ligger i vannet. "Og det er der scooteren skal inn?" «Ja og du, jeg, all proviant og to padlere. Ikke bekymre deg, alt passer i pirogen.' Fire karer tar så tak i scooteren min og heiser den inn i pirogen. Fem minutter senere er pirogen pakket og klar til bruk.

Kanoen er fullastet for turen på Tsiribihina-elven

Etter en time på elva gjør vi et første stopp. Jeg er klar for det, for du er hele tiden i samme posisjon. Bare strekk på bena. Gilbert oppdager en kameleon på en gren og peker på den. Jeg griper ham med en gang. De to padlerne ser forskrekket opp. De skremmer når kameleonen prøver å bite meg. «Å håndtere en kameleon er «fady» for malagasisk. Fady er tabu. Du ser barn her med kameleoner, men de holder dem alltid på en pinne eller gren og aldri i hånden. Det bringer uflaks. Madagaskar er veldig overtroisk, forklarer Gilbert.

«En annen kjepphest er at folk fra det vestlige Madagaskar ikke peker en finger mot noe eller noen. Hvis du vil peke på noe, gjør du det med hele hånden.'

Den første natten i telt langs elven Tsirihibina

Sammenlignet med de slitsomme turene på scooter, er kanoturen en ekstremt avslappet begivenhet. Nå og da møter vi noen fiskere, en hytterekke på bredden og barn som vinker. For resten kan du nyte stillheten og utsikten over elven og åsene. Vi møter ikke mye trafikk på elva. Bare en kano med en å skru Jeg telte.

Utpå kvelden beordrer Gilbert sine to padlere å binde opp kanoen på bredden. Noen barn og en hund venter på oss der. Gilbert lager bål og det er praktisk, for det kjøles raskt ned. Rundt bålet spiser vi stekt fisk med ris. Klokken ni drar jeg til teltet, mens mine tre ledsagere pakker seg inn i et klede på sanden.

Frokost andre dag av Tsiribihina-elveturen

En grunne elv og Anosimpela-fossen

Etter frokost tar jeg en forfriskende dukkert i elva. Så padler vi videre og setter oss jevnlig fast i bunnen av den grunne elva.

Kanoen setter seg fast den andre dagen av Tsiribihina-elveturen

Rundt middag fortøyer vi ved Anosimpela-fossen. Seks vakter ønsker meg velkommen. «Salama», hilser de. Gilbert peker meg på gjesteboken, som alle guider som besøker fossen må fylle ut og signere. Et blikk i boken forteller meg at det knapt har vært turister de siste ukene.

Nyt de kjølige strålene fra Anosimpela-fossen

«Kanoturen er nesten alltid kombinert med et besøk til Tsingy. Tsingy kan kun nås fra midten av mai. Før det var veien oversvømmet mange steder, og til og med XNUMXxXNUMX-kjøretøyer kunne ikke nå Tsingy. Da er det ingen interesse for kanoturen heller», forklarer Gilbert.

En avslappet dag på Tsiribihina-elven med en overraskende middag

Resten av ettermiddagen skravler vi stille videre. De to padlerne har lite arbeid, fordi strømmen i elva gir nok fart. Etter krittsteinene nær Anosimpela-fossen er landskapet grønt og ganske flatt.

Mot slutten av ettermiddagen møter vi en fisker fra en landsby nær Belo-sur-Tsiribihina. Han har fisket i to dager og sover et sted på elvebredden om natten.

Fiskeren har et veldig smittende smil. Hver gang han sier noe på malagasisk, brøler han. Selv om jeg ikke aner hva han spruter ut, klarer jeg ikke holde latteren tilbake. «Eric, han spør om han kan holde oss med selskap i kveld. Det synes han er veldig hyggelig. Til gjengjeld får vi nyfanget fisk. "Veldig bra," svarer jeg.

Det ler, hyler og brøler rundt leirbålet. Fiskeren har tryllet fram en halvannen liters flaske brennevin for dagen. Flasken er etterspurt og skaper en utmerket stemning. Da er det på tide å spise den grillede fisken.

Ved leirbålet den andre natten på Tsiribihina-turen

Siste morgen på Tsiribihina-elven

Stå opp tidlig er mottoet. Gilbert har frokosten klar klokken syv. Så rydder han opp igjen i alle panner og gryter, mens fiskeren sitter på den snakkende stolen sin. Humøret hans er flott. I dag planlegger han å reise hjem etter en siste fisketur. Vi seiler sammen i en halvtime. Så sier vi farvel til fiskeren.

Frokost på den tredje dagen av Tsiribihina-turen

Morgenen begynner kjølig, men solen styrker seg raskt. Det er ikke mye strøm og padlerne må jobbe hardt. Rundt ti tar vi en pause og Gilbert klarer igjen å få øye på en vakker kameleon. Denne gangen er den grønn og ikke så aggressiv. "Her har jeg en død gresshoppe," sier Gilbert. "Hold den omtrent fem centimeter fra munnen hans."

"Wow!" utbryter jeg mens kameleonen ruller ut sin lange tunge for å svelge gresshoppen.

Selskap av en kameleon i kanoen på Tsiribihina-elven

Klokken elleve er det endelig tid. Den første båten på mer enn to dager seiler mot oss. "Han henter og bringer landsbyboere og proviant," rapporterer Gilbert. «De gjør det alltid oppstrøms, fordi ingen turister reiser fra Belo-sur-Tsiribihina til Miandrivazo. Turister reiser bare nedstrøms.'

Ankomst til Tsaraotana og vannholdig bensin

Kvart på tre er kanoturen endelig over. «Dette er sluttpunktet. Herfra er det omtrent tretti kilometer til fergen til Belo-sur-Tsiribihina.' 'Hva?' spør jeg overrasket. — Jeg trodde vi skulle seile dit.

Ifølge Gilbert er dette alltid tilfelle. «Bare motorbåter seiler videre. Kanoene kommer tilbake herfra. Scooteren heises ut av kanoen og settes på land. Gilbert hopper på ryggen og eskorterer meg til en hytte hvor det selges gass. Vi forlater Tsaraotana med full tank. Dessverre er grusveien knapt framkommelig og med Gilbert på baksiden fungerer det ikke i det hele tatt.

Etter en halvtimes trasing gjennom sand og gjørme når vi landsbyen Andranomandeha. Der tar jeg farvel med Gilbert, som håper å få skyss mot Belo.

Rundt klokken fem inntreffer katastrofen. Til å begynne med mistenker jeg at det kom for mye støv og gjørme inn i scooteren. Ved nærmere ettersyn er det ikke en dråpe bensin igjen på tanken. Det er umulig at jeg bare kan kjøre femten kilometer med fire liter bensin. (I Belo får jeg senere vite at i landsbyene blir det ofte tuklet med drivstoffet. "De tilsetter mye vann. Du kan ikke se det.")

Uten bensin på vei til Belo-sur-Tsiribihina

Siden jeg forlot Andranomandeha, har jeg ikke sett noe tegn til liv. Jeg er ganske langt fra elva og vurderer derfor sjansen for et oppgjør som liten. Det er ikke annet enn å skyve scooteren fremover. Det er en veldig slitsom jobb. Rundt klokka sju møter jeg endelig en gjeter med en flokk sebus.

Han har dårlige nyheter for meg. Den siste fergen går klokka åtte. «Det er en times gange herfra. Og kanskje lenger hvis du må skyve scooteren.'

Scooteren i en motorbåt mot Belo-sur-Tsiribihina

En fantastisk middag på Mad Zebu

I stummende mørke ankommer jeg elva. Klokken er snart ni og siste ferge gikk en time tidligere. Heldigvis er det en motorkano, som er villig til å ta meg med mot en liten avgift. Ti minutter senere er jeg i Belo-sur-Tsiribihina. Der tar jeg bolig på Hotel du Menabe.

Eieren spør umiddelbart om jeg er med i et selskap. Når jeg svarer at jeg sitter på sparkesykkel, begynner hun å le. «Utrolig. Men hva? Du tror ikke du kan komme deg til Tsingy på en scooter, gjør du? Glem det. Det er virkelig umulig. Bare lokale guider vet hvordan man kommer seg dit med et terrengkjøretøy.'

Jeg bestemmer meg for å ta en matbit først. For det har jeg kommet til rett sted i Belo-sur-Tsiribihina. I følge Lonely Planet er her den beste restauranten på hele Madagaskar: Gal Zebu.

Også på Tripadvisor finner jeg strålende anmeldelser om "Mad Zebu". Fra menyen stavet med kritt velger jeg en deilig tre-retters meny. Det smaker veldig deilig og jeg er umiddelbart enig i anmeldelsene.

Tilbake på hotellet finner jeg den. Eieren forteller meg at en ung dame nettopp har kommet med to guider. «Hun jobber for Petit Futé. Det er den franske Lonely Planet. Jeg ordnet det innen fem minutter. I morgen reiser jeg med henne og to guider til Bekopaka for å besøke Tsingy.

Les også: