Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania en Senegal. I denne artikkelen forteller vi deg mer om fremdriften av denne reisen, inn i overlandingen Gambia. Du starter selvfølgelig på nytt med å se videoen øverst på siden.
Om Gambia
Inkludert: Gambia er innelåst av land Senegal. På vestsiden har den fri tilgang til Atlanterhavet og det langstrakte landet gjennomskjæres av elven Gambia. Vestkysten er populær blant internasjonale turister. Her finner du luksushoteller og vakre sandstrender.
Klimaet: det er varmt, si varmt. Som resten av Vest-Afrika har den en våt og tørr sesong.
Det andre språket: av gambierne er engelsk. Det er bedre for oss, engelsk er lettere for oss enn fransk.
Penger: den tjener hovedsakelig på eksport av peanøtter (produkter). Reiselivsnæringen står for om lag 25 % av nasjonalinntekten.
islamsk: Omtrent 90 % av befolkningen følger den islamske troen, de andre 10 % er kristne. Selv om flertallet holder seg til islam, ser vi forskjeller mellom landene. Mennene i Gambia bruker mye mindre tradisjonelle klær, kvinnene bruker nesten ikke hodeskjerf og de har ofte bare armer. Du hører færre oppfordringer til bønn og folk ber mindre (synlig).
Sentral- og Øst-Gambia
Ankomst og korrupt grensepoliti
Vår første kontakt med Gambia er ikke det du ønsker. Hos tollen får vi stempelet for innkjøring av bobilen (i vår CPD) uten problemer på førstekontoret. Men så … vi hadde allerede lest om en korrupt gambisk tjenestemann som tilfeldig spurte 1000-10.000 15,00 CFA (ca. € XNUMX) om importstempelet.
Hos oss spurte «sir» ikke mindre enn 10.000 XNUMX CFA. Vi nektet å betale og han nektet å stemple. Det oppsto en heftig diskusjon. Vi satte ting på spissen for å late som om vi tross alt krysset grensen. En veldig sint senioroffiser - selv like korrupt som hva - kom igjen for å fortelle oss at vi måtte betale. Et stort skudd etter stripene hans.
Enda en mann fra tollen var tydelig på vår side. Han visste om korrupsjonen, men kunne dessverre ikke hjelpe oss.
Vi truet med å overnatte her på fortauet til de slipper oss igjennom. Litt senere kom en annen bevæpnet soldat og oppfordret oss til å rygge.
Mellom kampen kom en høytstående embetsmann innom for å inspisere grensen eller noe, med det resultat at alt ble midlertidig stengt.
Så kom det en mellommann som ville ordne passasje for oss. Vi dro tilbake til kontoret og etter mange diskusjoner viste det seg at den korrupte tjenestemannen ikke ønsket å miste ansikt. Veldig sint ville han sette et gratisstempel med tilgang i maks 72 timer. Dette takket vi også nei, vi har krav på 30 dager uten å betale for noe.
Etter enda mer diskusjon kom herrene i gnisninger seg imellom og vi fikk endelig vårt gratisstempel i 30 dager. Da vi sa at vi skulle legge denne historien på internett etter å ha fått stempelet, ble de enda sintere, spesielt på hverandre. Med mye roping bak oss kom vi oss raskt inn og kjørte av gårde.
Gåtur i Farafenni
Etter våre erfaringer med det korrupte grensepolitiet ender vi opp på gårdsplassen til et lite hotell midt i sentrum av Farafenni (Plassering her), den første byen over grensen.
Dagen etter tar vi en tur gjennom byen. Først langs det overbygde markedet hvor vi bare møter vennlige mennesker. Cor leter etter en frisør og en tilfeldig kvinne leder an.
En ung mann vil kutte. Bare for å være sikker spør vi om han har erfaring med blonde europeiske hårklipp. Han har ikke noe imot det. Senere viser det seg at han ikke har en saks og en kam, kun en klippemaskin.
I mellomtiden samles det mange barn rundt oss. De er vennlige, nysgjerrige og håndhilser. Noen ganger vil de ta på den hvite huden vår. Sammen har vi det veldig gøy. Når kuttingen er ferdig går vi til en annen butikk og gir barna alle en kjeks. Det er flott å se de blinkende øynene.
Så går vi videre og ser en ungdomsgjeng på moped. De leier seg ut som taxi. Vi har det litt gøy med dem og vi er interessert i deres halvautomatiske mopeder. En av guttene våger å låne ut mopeden sin slik at Cor kan kjøre rundt. Vakker!
Fanger
Vi fortsetter vår vandretur og blir oppsøkt av en politimann. Ikke fordi vi gjør noe galt, men fordi han ønsker oss et fint opphold. Vi snakker sammen og han snakker om livet sitt som politimann. I går ble barna hans sendt hjem fra skolen fordi han ikke kunne betale skolepengene. Selv jobber han 24-timers turnus som agent og tjener 100 euro i måneden. For lite til å betale skolepenger bl.a.
Vi går med ham til kontoret for å utveksle et telefonnummer. Han inviterer oss hjem til seg.
På kontoret har vi et bisarrt møte med fanger som roper med hendene gjennom stengene. De ni av dem oppholder seg i et avlukke på 5 x 5. Det minner oss om scener vi har sett på fengselsmuseet i Veenhuizen. Men her er det bare ekte...
Agenten sier at de sitter fast her i ca 5-6 dager i påvente av en rettsavgjørelse. De er her synlige fordi alle kan se at de har brutt loven.
De fleste sitter i fengsel for tyveri, innbrudd og slåssing.
Bisarr!
Peanøttplantasje
Etter et spontant møte med en lokal bonde, inviteres vi til å besøke peanøttplantasjen hans.
Og slik var han ved bobilen klokken 10 om morgenen med eselet og vognen. Vi kjørte først til huset hans hvor han er en del av et boligsamfunn, et kompleks. Han har 4 barn. Den eldste av 12 er fra hans først avdøde kone. Hun døde av blødninger under fødselen. En lege kom alt for sent. Han tørker en tåre.
Etter at vi har møtt barna, hans kone, brødre, søstre og alle andre fra anlegget, fortsetter vi til landet hans. Han arvet rundt en halv hektar etter faren.
Han forklarer oss i detalj hvordan prosessen med peanøttdyrking fungerer.
Vi går tilbake til huset hans og blir invitert til å bli med ham til lunsj. Men vi takker nei til dette fordi vi ønsker å gå videre.
River Gambia nasjonalpark
Vi besøker River Gambia nasjonalpark (Plassering her) med en båt fordi den ligger rundt elven. Fra båten ser vi de rikt gjengrodde breddene.
Vi ser i første omgang etter flodhester. Vår erfarne guide vet hvor de er. Jada, to store øyne dukker opp for å ta en bit oksygen. Et vakkert ansikt. Om faren for flodhester får vi litt forskjellig informasjon fra lokalbefolkningen. Det er bedre å holde seg unna, men på overnattingsstedet vårt i Janjanbureh kan vi bare svømme. Selv om flodhester er ganske raske på land, kan de ikke komme seg opp av vannet mot en bratt bredd.
Så fortsetter vi å lete etter sjimpanser. I 1979 ble en rekke av dem løslatt på en øy i elva. Ingen kommer til øya, ikke engang vokterne i nasjonalparken er tillatt. Dette for å la naturen – og dermed sjimpansene – gå sin gang isolert, helt upåvirket.
Etter å ha seilt langs kysten dukker tre sjimpanser opp. Fantastisk å se hvordan dyrene prøver å få oppmerksomhet. Apenes oppførsel er veldig fascinerende.
Les også: Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)
Besøk avsidesliggende bosetting
Vi leter alltid etter et spesielt sted for natten, og ender opp på nordbredden av elven hvor det ifølge kartet er en del beboelse.
Umiddelbart ved ankomst kommer noen i en vakker kappe bort til oss. Han sier han er landsbyhøvdingen. Han har på seg den vakre kjolen sin fordi det er fredag, en slags søndag for muslimer.
Det er 3 forbindelser i bebyggelsen. Det bor flere familier i anleggene, rundt 70 personer totalt. Landsbyhøvdingen er den eneste som snakker engelsk.
Han er veldig stolt over at vi besøker bygda hans og forteller med stor kjærlighet. Nå har omtrent alle barna og en del voksne fra bygda samlet seg rundt oss. De prøver å få oppmerksomheten vår, men er samtidig litt avventende. Etter at vi bestemmer oss for å ta klappstolene våre og en drink til oss selv, henger alle rundt med oss. Uten å si noe, på huk, stirrer de bare. Det gjør oss litt ukomfortable, men ja, tross alt, en så spesiell bil med hvite mennesker går ikke forbi hver dag.
Neste morgen er vi invitert til å besøke landsbyen. Veldig drastisk å se hvor primitive mennesker lever.
Vannpumpen har vært ødelagt i noen måneder. Det er for dyrt å reparere, og derfor drikker folk nå av elven. Et blikk inn i elven får oss til å innse hvor sterkt tarmsystemet deres må være.
Vi får en entusiastisk omvisning i landet rundt bygda hvor det hovedsakelig dyrkes peanøtter.
Vest-Gambia
Vi var litt partiske om det vestlige Gambia. Vi har allerede sett enorme rekker av luksushoteller med svømmebasseng, overfylte strender og guider med organiserte turer for oss. Kort sagt, en del av landet hvor turister hersker og lite er igjen av den tradisjonelle gambiske kulturen.
Vi likte det absolutt!
På gaten, langs den såkalte "stripen" er det et fint sted. Ulike nasjonaliteter blandes. Men de aller fleste er gambiske.
Det er westernbutikker, du kan kjøpe produkter som du ikke finner i resten av landet.
Og ja, du blir ofte tiltalt av gambiere som tilbyr sine tjenester for penger. Noen ganger ganske irriterende, men hvis du kjenner de opprivende forholdene folk lever under, er respekt på sin plass.
Overbevisende historie Bijilo Forest Park
Under en tur på stranden blir vi oppsøkt av en ung mann. Han forteller at han gjerne vil vise oss rundt i den tilstøtende "apeskogen". (Bijilo Forest Park, Plassering her) Til å begynne med holder vi dette unna, men til slutt lot vi oss overbevise av hans vennlige smil.
Det er en inngang hvor du kan kjøpe billett og en pose peanøtter. Det ser ut som Apenheul. Men ja, akkurat som med gutten, smelter hjertet ditt nesten når du ser de mest sjarmerende, bevegelige dyrene.
På veien er vi imidlertid enda mer imponert over historien hans enn av apene.
Han sier han er 19 år og vokste opp i en avsidesliggende landsby på østlandet. Fram til XNUMX-årsalderen var det penger til skolen, etter det var det ikke mer, så han ble tvunget til å slutte. Han bestemte seg for å reise vestover for å tjene penger på turistene der. I mellomtiden vil broren hans via Libya krysse Middelhavet. Stemmen hans sprekker når han sier at den vaklevoren jolla kantret og at alle beboerne, inkludert broren, druknet.
Han prøver å tjene litt penger ved å vise turister rundt og har en avtale med en cocktailselger. Tar han med kunder dit, får han også et bidrag.
En gang i måneden har han nok penger til å sende en "pose ris" til familien. Han går ikke selv, det er for dyrt. Han får risen levert via busktaxi.
Mens vi forbereder oss på å si farvel, viser han oss soveplassen sin. Ti madrasser på rad hvor han overnatter sammen med lidende. Han vasker klærne i sjøen, heldigvis er det en ferskvannskran litt lenger borte hvor han kan skylle saltet ut igjen.
Besøk sønn og svigerdatter
Etter at vi allerede hadde spist en god lunsj med frisøren vår fra Westerbork (som tilfeldigvis også var i Gambia), kom prikken over i-en...besøket av vår eldste sønn Ruurd med kjæresten Lisa.
De leide en bil og så kunne vi dra på eventyr sammen. Ruurd og Lisa var selvfølgelig veldig imponert over forskjellene mellom de velstående Europa en Gambia. De stirret.
Vi la det travle turistområdet bak oss og tok en titt på fiskemarkedet til Tanji (Plassering her). Her kan du se en del av ekte gambisk liv i en fiskerlandsby. Enorme folkemengder som er involvert i fiske på en eller annen måte.
På vei til Marrakech
Litt lenger borte stoppet vi spontant ved et kompleks hvor vi ble tatt veldig vennlig imot av beboerne. De stolte gambierne var glade for å vise sin sammensetning og livsstil. På motsatt fotballbane sparket Ruurd og Lisa til og med ball med lokalbefolkningen.
Vi overnatter Marakissa River Camp (Plassering her). Denne innkvarteringen, drevet av en nederlandsk eier og hans gambiske kone, er veldig verdt for natur- og fugleelskere. De har hytter og du kan også slå leir og spise der. Men fremfor alt kan du ta en kanotur på den fantastiske elva. Det vrimler av fugler, det er leguaner, men også krokodiller. Ifølge eieren ufarlig, men vi er fortsatt på vakt.
Vi belønnes blant annet ved å se en babykrokodille som viser sine skarpe tenner med åpen munn. Vi er så imponert at vi er sent ute med kameraene våre.
Vi avslutter disse uforglemmelige dagene sammen med en deilig middag i Balafon Resort, hvor vi fikk overnatte i nærheten av Ruurd og Lisa på parkeringsplassen i noen dager.
Vårt bilde av Gambia
Gambia, "den smilende kysten av Afrika" lever mer enn opp til kallenavnet sitt! Vi har aldri sett så vennlige mennesker før. Gitt lidelsen og fattigdommen som vi så mange eksempler på, har befolkningen nok til å gjøre dem triste. Men stoltheten over det lille landet deres, sammen med en bunnsolid tro, sørger for et smil hver dag.
En av forskjellene med Marokko, Mauritania en Senegal det som slo oss er at de fleste i Gambia jobber eller driver med noe. Her drikker folk mye mindre te hele dagen og ikke ligger under et tre hele dagen. Folket gjør gjerne en jobb for deg, men er ikke påtrengende.
I sentrum og øst i landet er "ringveien" perfekt asfaltert og vedlikeholdt. Det er knapt noen biler, så vi var ofte alene på veien. Sideveiene og veiene i landsbyer er faktisk alltid grusveier.
I vest er det mye mer trafikk med jevnlig kø. Selv om det er noe kaotisk, forblir det vennlig og (hvis du tar deg tid) det er behagelig å styre.
Naturen i Gambia er fantastisk. Kombinasjonen av varme, fuktighet og elv gir en vakker flora og fauna der det er mye å oppdage. Det er et paradis for fuglekikkere.
Vi sier farvel til Gambia og dets herlige folk, svir Senegal over og fortsette reisen mali. Mer om det senere!