Overlanding i Angola (2) | NoFear Travel in Africa (21)

På vår verdensreise endte vi opp i Angola, gutt, for et vakkert land, hvilke vennlige, hjelpsomme mennesker, for et vakkert landskap og severdigheter.

Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania, Senegal, guinee, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten en Ghana. Etter et mellomlanding i Nederland fortsetter vi vår landreise gjennom Afrika. Vi kjørte videre Togo, Benin, Nigeria, Kamerun, gabon en Kongo-Brazzaville og nå er vi inne Angola.

Her er den andre delen av våre opplevelser i Angola (del 1 her). Som du er vant til fra oss, begynner du nå å se videoen igjen.

flodhester

Vi hørte gjennom vinranken om en elv hvor vi kunne se flodhester. Det viser seg å være et avsidesliggende sted ved Cussoi-elven. Veien dit er nok en gang utfordrende. Store vannpytter og gjørmehull bestemmer veibanen. Men landskapet er nok en gang fenomenalt. Mange små selvforsynte landsbyer og jorder hvor hele familier hakker.

Helt til vi kommer til landsbyen Humbi, noen få hus store. Her kommer en ung mann til oss som vil ta oss med til flodhester. Ytterligere seks kilometer over smale stier bringer oss til elven. Vi parkerer mer eller mindre på bredden og ser etter flodhester. Vi trenger ikke gjøre så mye for det. Wow, ca 100 meter lenger fremme står vi plutselig ansikt til ansikt med en gruppe midt i elva. For en unik opplevelse, for et unikt sted!

Vi bestemmer oss for å bli her en natt, men det virker som om vi holder oss inne etter mørkets frembrudd. Flodhester kommer opp av vannet om natten for å spise gress...

Flodhester, litt bakgrunn

Flodhester er blant de største landpattedyrene og kan veie opptil 1800 kilo. De tilbringer imidlertid en stor del av dagen i vannet. Nei, ikke for å fiske, men for å kjøle seg ned. De spiser bare plantemat, helst gress. Det er derfor de kommer opp av vannet om natten for å spise. De forekommer bare i Afrika, og deretter den sørlige delen.

Du liker å holde litt avstand til en flodhest. Ett bitt fra det enormt kraftige nebbet med store tenner er dødelig. I tillegg kan de også galoppere i 30 kilometer i timen. 

Flodhest har faktisk bare én fiende, mennesker. De jaktes på kjøtt og elfenben, mens leveområdene deres går ned uansett. De var ikke fredet der vi så dem, men så vidt vi vet ble de heller ikke jaktet.

Langs kysten

Reisen vår fortsetter langs veier med fantastisk utsikt, folk som vinker og hardtarbeidende bønder som hakker åkrene sine, mot kysten, Sumbe.

Vi camper på strender langs kysten sør, noen ganger på en restaurant. Spiser du der kan du stå fritt og bruke fasilitetene. 

Vi passerer steder som Lobito og Benguela og Cor dykker og Grietje snorkler ved Caotinha. Det er påfallende at havvannet mot sør blir klarere og strendene er renere og hvitere.

Miljøet har nå endret seg dramatisk til et ørkenlandskap. Det minner oss om Sør-Marokko og Mauritania.

Underveis stopper vi ved en tørr elv og snakker med en -tilfeldigvis- engelsktalende landsbygutt. Han forteller at det faktisk aldri regner i dette området. Men elva bringer nok vann fra fjellene i den våte årstiden slik at den er en grønn oase.

Påfallende er også de skiftende klærne til mennene som bruker mellomlange skjørt her.

Forskjellen mellom rik og fattig kommer til syne her igjen. Vi møter en gruppe barn kledd i filler. De står ved bobilen og ser på med nysgjerrige øyne. Men de tigger ikke. 

Og litt lenger fremme ser vi et stykke maisland, sådd maskinelt! Da vil de vel også høste mekanisk? Må være en rikere bonde!

Hvaler og delfiner 

Underveis møter vi jevnlig andre overlandere, som vi ofte utveksler historier og erfaringer med. Vi hadde allerede møtt det tysk/tyrkiske ekteparet Hans og Bente.

Senere, mens vi spiser en sandwich et sted i midten av ingensteds, møter vi John og Isabelle, Sveits.

De er også på vei sørover.

Senere på dagen finner vi et sted for natten langs kysten nær et fyrtårn. Og ja, John og Isabelle er også her. Mens vi nyter et glass vin sammen og det bortgjemte stedet, ser vi plutselig noen få hvaler som leker i havet foran oss. Flott, vi kunne ikke vært lykkeligere, så spontant!

Og om det ikke er nok, svømmer også en delfinfamilie forbi. Vi tar et glass vin til!

Ingen flere ord

Vi går videre nedover mot kystbyen Namibe. Vi kjører over et vakkert asfaltlag hvor vi møter en (lastebil)bil hvert kvarter. Vi har egentlig bare veien for oss selv. Vi snirkler oss gjennom det stadig skiftende fjellandskapet. Noen ganger kan vi se 5-6 kilometer fremover og fortsatt se veien. Deretter går vi tilbake til kysten, en tur på rundt 25 kilometer over svært utfordrende steinstier. Men når vi kommer til kysten, viser det seg å være vel verdt det. Utsikten over kysten er fenomenal. Avstanden og det at vi er alene her gjør at vi går tom for ord et øyeblikk og klemmer hverandre. Ja, det er ekte!

Delfinene og hvalene setter opp et show igjen, og vi tror til og med at vi så en spekkhogger.

Krabber

Nede ved vannlinjen ligger en slags naturlige svømmebasseng. Bak steinene der bølgene er rolige en stund, dukker det nå og da opp en ny tank med vann når det oppstår en høy bølge. Det er en vakker utsikt over havet og den fantastiske kystlinjen!

Du må være forsiktig når du går inn. Et slikt «svømmebasseng» er fullt av usikkerhetsmomenter. Det er sylskarpe tornede planter og det dukker opp minst 30 krabber når vi går i vannet. Fargen på disse krabbene er fantastisk tilpasset den svarte steinen. Men de er tydeligvis mer redde for oss enn vi er for dem.

Namibe-ørkenen

Vi går ned enda lenger sør og kommer til Namibe-ørkenen. Et enormt område hvor vi kan leke i sanden med bobilen vår. Og det gjør vi, helt til to av oss blir sittende fast, fast! Sanden her er tilsynelatende mindre "fengende" enn i ørkenen i Mauritania.

Uansett, med en spade og en tallerkenrekke kan vi komme oss ut herfra.

Vi nyter uendeligheten og luftspeilingene rundt oss.

Det er noen lyse sanddyner nær kysten og vi ser et forlis på stranden.

Det er veldig avsidesliggende og stille her, ikke en sjel å se! Kun noen få bilspor i sanden fra tidligere ørkenførere.

Litt inn i landet igjen 

Mengden av forskjellige landskap i Angola virker uendelig. Dette gjelder også delen øst for Tombua. 

Her besøker vi "Arcos". En vakker utsikt gjennom en fjellrygg. Vi tar mange bilder, så vakkert! Erosjon har etterlatt vakre skulpturer i sandsteinen her.

Deretter kjører vi videre til Colinas do Namibe, løst oversatt som "åser", et fantastisk landskap hvor - også her - erosjon har vist seg fra sin vakreste side. Slitte fjellpartier skaper de merkeligste former og farger. Den røde fargen her er den mest slående.

Men skjønnheten her er igjen, du kan kjøre rett gjennom den, det er ingen i sikte og ingen inngangsbillett belastes. Angola, så rent!

Vi tar en titt på en gruppe menn og kvinner som er opptatt med å utvinne salt. Lagene av ulike jordtyper her er fulle av salt, visstnok har havet en gang hersket her.

Vi overnatter på et sted under den klare stjernehimmelen Welwitschia-plante. Denne spesielle planten ser vi flere steder her. Dette eksemplaret er kjent for sin størrelse. Høyden på 1,50 ser ut til å være eksepsjonell. Planten er unik for ørkenen og forekommer kun i Angola og Namibie. De fleste planter lever 500-600 år.

Reisen vår fortsetter gjennom den sørlige delen av Angola...mer snart i del 3. Gikk du glipp av del 1? Klikk deretter her.